Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Naturlig nok er dette et ganske vanskelig spørsmål å svare på. For det første: skal man tenke på hvem av vennene som er snillest? Hva om den man må drepe er de snilleste av de fire? Eller den teiteste? Skal man tenke på det, eller skal man bare gjøre det som er mest riktig? Hva er mest riktig? For man skal jo ikke drepe…

 

Ser vi på den normative etikken, krever den grunner for hvorfor vi mener at noe er rett og galt. Hvilke grunner kan man ha for å drepe et annet menneske? Er det grunn nok at personen er teit? Noen vil kanskje si det, mens andre dreper ikke uansett. ”Du skal ikke drepe” er en allmenn kjent norm og en av de ti bud, og de fleste følger denne ”regelen”. Den er ulik mange andre regler. I motsetning til ”du må pusse tennene dine”, er ”du skal ikke drepe” mye mer alvorlig. Skulle jeg valgt, hadde jeg ikke pusset tennene mine hele livet, i stedet for å drepe noen. Men egentlig kan man ikke velge, i hvert fall ikke mellom disse to. Man kan godt følge begge. Men tilbake til spørsmålet: kan en drepe en venn for å redde tre andre venner? Menneskerettighetene sier ettertrykkelig at alle mennesker er like mye verdt. Og da er vel den teiteste vennen, selv om det er den man må/vil/kan drepe, like mye verdt som de tre andre, utrolig kule vennene, som skal reddes? Men i en slik situasjon; skal man tenke på menneskerettighetene eller velge det man selv synes er riktig? ”Å drepe noen er å se på dem som ting i stedet for som individer med menneskeverd som er likeverdige med oss selv.” Greit nok det altså, men hva om de tre andre, og kanskje du selv, dør hvis du redder den ene vennen i stedet for de tre andre? Bør man tenke på det? Skal man gjøre det man synes er lettest, rettest, best?

 

Hva med ansvar – har vi ikke ansvar for andre mennesker? Har man plikt til å hjelpe andre mennesker? Hvis de tre andre overlever, er det da rett å drepe det ene mennesket, uansett hvor viktig og likeverdig det mennesket er? Jeg mener ja, men det er kanskje mange som er uenige med meg der. Hva synes dere? Er det riktig å drepe en venne for å redde tre andre venner? Når man tenker på menneskerettighetene, ansvar, plikt og normativ etikk – er det riktig eller galt?

 

Ytringsfrihet

Si ja til politisk reklame

http://www.nettavisen.no/innenriks/politikk/article2468352.ece

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har gitt TV Vest medhold i retten til å sende politisk tv-reklame. Det innebærer i følge artikkelen ikke at Norge følge opp dommen, men Torbjørn Røe Isaksen i Høyre synes dommen er «helt strålende» og mener at avgjørelsen fra Strasbourg vil bety mye for debatten omkring dette i Norge.

Pliktetikk er etikk som setter plikten i sentrum. Er det en plikt for den norske staten å gi tv-kanaler rett til å sende politisk reklame? Siden TV Vest nå får lov til å sende polititsk reklame, bør ikke da andre tv-kanaler få lov til det samme? Og hvorfor skal det være lov å vise politisk reklame på nett og ikke på tv – blir ikke det forskjellsbehandling?

Som det står i religionsboka, mener noen at pliktetikken er altfor opptatt av regler, og at dette kan føre til negative følger for andre. Hvis en handling har gode konsekvenser, er handlingen god. En etikk som legger vekt på resultatet av en handling, kalles konsekvensetikk. Det står videre at «reglene er bare tommelfingerregler som vi kan bryte hvis det er nødvendig». Eks.: Skal vi for eksempel følge regelen om ikke å lyve, selv om noen blir såret av at vi sier sannheten? «Har» man en konsekvensetikk, tenker man kun på konsekvensene, resultatene av det man gjør, og ikke på regler som er satt på forhånd. Ser vi på saken om politisk reklame, finnes det så klart konsekvenser av å gi lov til å sende politisk reklame på nettet. Er disse utelukkende positive? Gir det best resultater og best konsekvenser hvis dette blir lov?

Bør ikke de politiske partiene få lov til å vise sine syn i reklame på tv…?

 

 

 

 

   

Simone De Beauvoir forklarer i sin oppsiktsvekkende roman «Det annet kjønn» hvorfor kvinnen har blitt «Den andre» i forhold til mannen. Hun ser på ulike myter om kvinnen og kritiserer disse sterkt. Hun skriver om hvordan kvinner i Frankrike ble oppdratt til å oppfatte seg selv som Den andre. Hun ønsket at kvinner skulle frigjøre seg fra mannen og hun mente at fremtiden lå åpen for kvinners frihet. Hun mente at alle roller i livet kan forandres og at et menneske står fritt til å velge sin egen rolle i livet, uavhengig av hva andre måtte mene. Hun mente også at kvinner møter på mange hindringer når de prøver å ta sin frihet i bruk.  

«I følge Beauvoir er handlingens veier ofte sperret for kvinnen og at dette skyldes oppdragelsen og senere at den biologiske skjebnen har knyttet henne til morsrollen og husarbeidet. Beauvoir mener at kvinnen er offer for en undertrykkelse, og presiserer at denne undertrykkelsen kan være så sterk at kvinnene ikke engang er klar over sin egen frihet, og ser på seg selv som skapninger uten en egen vilje. Kvinnen stenges inne i det Beauvoir kaller gjentagelsen og immanensen, mens mannen er den utadvendte som virkeliggjør seg selv, den transcendente.»

 

Søren Kierkegaard mente at kvinner ikke har de samme rasjonelle egenskapene som menn. «I dette er det inneforstått at kvinner har en hengivenhet til det gode og dermed også menns rasjonalitet. De stoler dermed på menns refleksjon og beslutninger. Det ser ut til at Kierkegaards skille mellom det mannlige og det kvinnelige kan sammenlignes med faderlig klokskap i motsetning til barnlig naivitet.» Han sa at det er en kvinnelig egenskap å være hengiven. En mann kan også være hengiven og det gjør ham ikke til en dårlig mann, men det er ikke hans essensielle vesen å være hengiven. Kierkegaard mente at i forholdet til Gud forsvinner forskjellen mellom mann og kvinne. «I følge Kierkegaard er det slik at kvinnen kun forholder seg til Gud gjennom mannen.»

 

”Gjennom Islams historie har Koranen ofte blitt brukt til å understreke kjønnsroller. Det har vært vanlig å se på mannen som den fremste personen i religionen, som religiøs leder og læremester i motsetning til kvinners plass.” En stor del av den muslimske mannsrollen går ut på å beskytte og forsørge sin familie. Hvis en mann ikke gjør dette, vil han miste sin respekt. For en muslimsk mann vil oppfattelsen av en kvinne i Vesten, som ofte er sin egen forsørger og beskytter, være slik at kvinnen utfordrer hans rolle som mann.

 

I Kristendommen finnes et litt annet syn på kvinner enn det Søren Kierkegaard og muslimene forholder seg til. Jesus viste respekt for kvinner, uansett hvilken status de hadde. Blant annet tok han med en prostituert kvinne som en av hans tilhengere. Likevel er det en del kristne, spesielt i den katolske kirken, som undertrykker kvinnen og ikke lar kvinner bli prester, f.eks. Selv om Jesus så på kvinner som bra mennesker og behandlet dem med respekt, har kvinnen vært underkastet i all tid i Kristendommen. Men mange steder er kvinner og menn likestilte i kristne samfunn i dag. Av den katolske kirken derimot, har kvinner blitt stemplet som ”utspekulerte og manipulerende”.

 

I Hinduismen skal kvinnen adlyde mannen og kvinnen har ansvar for hjemmet. Som vi ser, er den en del likt kvinnesynet i Islam. ”Å inngå et ekteskap er det samme som å bli et komplett menneske, og å oppnå befrielse både for mann og for kvinne. Kjærligheten er det samme som å skape en harmonisk familie med en tro ektemann, en lykkelig mor og et stort antall barn, helst sønner. Nesten alle ekteskap er såkalte arrangerte ekteskap. Foreldrene samarbeider ofte med en prest som har kjennskap til astrologi, for å finne en passende brud eller brudgom innenfor samme kaste og med et horoskop som harmonerer.” Ekteskap er viktig i alle de tre nevnte religionene, men i Islam og Hinduisme er tvangsekteskap/arrangerte ekteskap vanlig. Som den eldste av verdensreligionene man kjenner til, har hindusimen et varierende syn på kvinnen. Før var det kvinnen som hadde høy religiøs utdannelse og som ledet ulike offerhandlinger, mens det senere ble mannen som tok over de religiøse oppgavene utenfor hjemmet. Når det gjelder viktige avgjørelser må kvinnen adlyde mannen, mens det er kvinnen som tar seg av den religiøse oppdragelsen av barna i hjemmet. I de senere år har kvinnen fått styrket sin stilling innenfor hinduismen, og kvinnene har etter hvert fått høye utdannelser nesten på lik linje med menn og de har ledende stillinger i statlig og privat virksomhet. Så på det området er kanskje hindusimen lik kristendommen, mens på andre områder heller hinduismen mot islam.

 

kvinnesyn 

 

Et finurlig spørsmål som jeg egentlig aldri har tenkt på, men som jeg ble litt nysgjerrig på da jeg så det i religionsboka.

«Drømmer er en psykisk forestilling og prosess som viser seg som ytre opplevelser og bilder og som oppstår under søvnen eller ved ubevissthet. Kjennetegnet er at den fulle bevissthetskontroll er opphevet.» Videre skriver Wikipedia at det er nesten like virkelig å drømme som det livet er å leve. «Som oftest i en drøm ser du, hører du, smaker, lukter og føler du som normalt.» Det kan derfor være vanskelig å vite om man faktisk drømmer eller er i selve livet og gjør fysisk det som drømmen handler om. Nesten hver gang jeg drømmer føles det veldig virkelig og jeg tror nesten at jeg virkelig gjør det jeg gjør i drømmen, in real life, liksom. Veldig snodig forklaring, men dere skjønner helt sikkert hva jeg mener:) Men selv om drømmene mine som oftest er veldig «virkelige», kjenner jeg ofte at et eller annet ikke stemmer og at dette meget sannsynlig ikke virkelig skjer meg. Når jeg har mareritt, prøver jeg alltid desperat å komme meg ut av drømmen. Så selv om det er skummelt, kjenner jeg oftest at noe ikke stemmer og at jeg helst bare vil våkne. Så egentlig føler jeg at jeg noen ganger drømmer og ikke virkelig «lever», mens andre ganger er drømmene så virkelige at jeg tror de er virkelige. For eksempel når jeg drømmer at jeg flyr. Det føles veldig virkelig!

Jeg kom over en side der det står «Hva er klare drømmer?» Der stod det: «Å drømme klart er å drømme mens du vet at du drømmer. Vanligvis skjer dette når du underveis i en drøm innser at du drømmer, kanskje fordi noe underlig skjer. De fleste mennesker som husker drømmene sine har opplevd dette på et tidspunkt, og våkner ofte opp rett etterpå. Det er imidlertid mulig å forbli i drømmen for lengre perioder og fremdeles være helt klar over at du drømmer.» Jeg tror det er sånn jeg oftest føler det. Selv om jeg vet at jeg drømmer, fortsetter jeg oftest å drømme fordi det som skjer er hyggelig og fint.

Som skrevet tidligere; kjennetegnet på en drøm er at den fulle bevissthetskontroll er opphevet. Men som jeg oppfatter mine drømmer, er jeg oftest ganske bevisst på at jeg drømmer og ofte kan jeg på en måte velge å ikke drømme mer. Det høres helt sikkert merkelig ut, men sånn føles det. Hvordan føler dere det? Hvordan vil dere si at dere vet om dere drømmer eller ikke? Kan man egentlig finne det ut helt sikkert?

Fra VG-debatt: «Hvordan kan vi vite at vi ikke drømmer hele tiden? En drøm skiller seg fra våken tilstand på måten det oppfattes. Men om «våken» er nærmere noen virkelighet – nei, det er en annen sak.»

 

dream-2

Vi har vel alle kjent den berømte magefølelsen, der man får en følelse av at noe er bra eller dårlig, at man enten bør gjøre noe eller ikke bør gjøre noe. Men er denne følelsen så bra som mange skal ha det til? Skal vi høre på og følge opp artikler som “Stol på magefølelsen”? Skal vi heller leve et trygt liv basert på fornuftige avgjørelser, uten noen form for følelsesutbrudd?

“Den vestlige filosofiske tradisjon har i overveiende grad betraktet følelser med mistenksomhet. Fornuften er blitt sett på som en sikker kilde til erkjennelse og kunnskap. Følelsene derimot knyttes i stor grad til det subjektive, flyktige og vekslende – ikke til å stole på! Der fornuften er upartisk, tar følelsene parti.” Men hva er galt med å ta parti? Er det spennende å gå gjennom livet uten skikkelige meninger, å bare være i gråsonen mellom ulike meninger?

Ta for eksempel giftermål. Noen steder gifter to personer seg på grunn av fornuft. Dette kalles gjerne tvangsekteskap, og bygges svært sjelden på følelser og kjærlighet. Det er dermed en negativ fornuft og en fornuft som på en måte ikke er til å stole på. Et ekteskap bygget på kjærlighet og som blir inngått etter egne ønsker fra begge parter, handler om følelser og burde absolutt være til å stole på.

Kan vi lære mer om verden ved å bruke følelser istedenfor fornuft? Ja, det vil jeg si. Et veldig kjedelig og veldig kjent eksempel, men ta yrkesvalg: Mange velger et yrke de ser på som trygt og som foreldrene deres ønsker at de skal ha. Yrket er gjerne godt betalt og man er garantert jobb. Men hva med følelsene oppi det hele? Er virkelig denne jobben riktig for deg? Vil du ha glede av å være advokat eller lege, eller styrer fornuften ditt valg for mye? Hvis du hadde kjent mer etter på følelsene du har inni deg, hadde du valgt å bli lege, advokat, (…)? Kanskje dans hadde vært mer deg, om du hadde tenkt deg litt om og ikke tenkt så mye på fornuften i valget?

Jeg sier ikke at man kun skal tenke på følelsene sine. Man må ikke slippe taket på fornuften, selv om man “skeier ut” med litt følelser. Det gjelder vel å finne en slags balanse. Man kjenner kanskje når det er lurest å føle og når det er lurest å tenke mer fornuftig.

Ta deg en softis i dag, men kanskje du skal la være det i morgen? Tilbring kvalitetstid med vennene dine i helgen, men tenk på deg selv og slapp av neste helg. Det gjelder å finne en balanse. Rett og slett:)

Les mer om filosofi: http://www.vg.no/din_verden/

PS: Boka og filmen «Fornuft og følelser» handler om det å finne balansegangen mellom fornuft og følelser for å få oppleve lykken. Kanskje denne balansegangen er nødvendig for å finne ekte lykke?

 
yinyang

Det at Jesus gikk på vannet forundrer meg hver gang jeg hører det. Det går jo ikke an! Eller…? Mange mener med hånden på hjertet at det faktisk stemmer at Jesus gikk på vannet, fikk en blind mann til å se osv. Og da er han vel en slags gud? Men han var også så menneskelig, så vanlig. Han hadde jo ikke noen spesielt fine klær for eksempel, men likevel så menneskene han helbredet på han som guddommelig. Han kunne jo fikse det umulige, og attpåtil var han snekker. En handyman med mye mellom øra, med andre ord. Kanskje Jesus bevisst valgte helt vanlige klær da han skulle helbrede folk og snakke til dem, slik at han var mer menneskelig og slik at folk ikke oppfattet han som arrogant og lignende? Men tilbake til om Jesus er gud eller menneske. Mange religiøse sier at Jesus er Gud. Og en annen ting; i Johannes 10, 30 sier Jesus ”Jeg og faderen er ett”. Dermed så han gjerne på seg selv som selve Gud. Uten å ha lest noe særlig av Bibelen, vil jeg tro at dette utsagnet kan ha vært med på å få Judas til å svikte Jesus slik han gjorde. Kanskje var Jesus litt arrogant og tok seg selv litt høytidelig likevel, bare at det var skjult under vanlige klær og et snekkeryrke?

Hvorfor er kristendommens symbol et kors, et brutalt henrettelsesinstrument brukt av romerske imperialister på slaver og forbrytere?

Det som slår meg med en gang, er naturlig nok at Jesus ofret seg selv og døde på korset, og at dette er grunnen til bruken av kors i kristendom. Bruk av kors i kirkens grunnplan symboliserer Kristi seier over korsfestelsen. Når jeg tenker på Jesus, tenker jeg med en gang på korsfestelsen, og bildet av at han henger på korset dukker opp i hodet. Siden Jesus gjorde en så edel handling mot menneskene, er det naturlig å bruke korset som symbol. Men på mange måter er korset både symbol på noe godt og på noe vondt. Korsfestelse er et nokså negativt ord siden det jo er en henrettelsesform, men siden vi forbinder Jesus med korset og siden han ofret seg på korset, blir det likevel noe positivt over ordet «kors». Korset minner de kristne, og andre også, om lidelsene Jesus måtte gjennomgå. Under keiser Konstantin ble korset et symbol på seier og frelse.

Korset er også gjerne et symbol på at man er kristen. Ser jeg en person med kors rundt halsen eller et kors tatovert, tror jeg umiddelbart at den personen er kristen. Men det finnes også en del mennesker som bærer kors uten noen som helst tilknytning til kristendommen, og det blir helt feil. Er man kristen, så kan man gjerne symbolisere det med kors, men er man ikke kristen blir det helt feil å bære kors, syns jeg.

kors2

 

 

    

 

Når du lærer deg meditasjon, så lærer du deg også hvordan lyden av en klappende hånd høres ut.

Svaret på hva lyden av en klappende hånd er, er at det rett og slett ikke høres ut som noe i det hele tatt. Noe av poenget er at det ikke høres ut som noe. For å våkne opp, så må du se at tankene dine gjør at du sover. Tankene dine er ikke deg selv. Det er noe som foregår uavhengig av hvem du er. Du er allerede våken, men ser det ikke, fordi det er så mange ting som gjør at du sover.

Det er lurt å tenke på lyden av en klappende hånd, fordi dette stopper opp tankene, for du finner ikke noe svar. Og det er heller ingen svar å finne i tankene.

Helt ærlig så skjønte jeg fint lite av dette. Kanskje noen av dere vet mer om dette enn meg?

Den første Buddhistiske munken var naturlig nok Buddha. Nå er det MANGE flere. Buddhistiske munker og nonner samler seg i klostre. Her ber og bor de og utfører ritualer.

En munk eller nonne bevilger sitt liv til Buddha. De forkynner religionen og de har også strenge regler de skal leve etter selv. De må bl.a. følge den åttedelte vei og overholde de fem budene og «åtte-gjenstand-regelen». En nonne eller munk får kun penger til mat gjennom allmisser gitt av folket. Selv om munkene og nonnene tigger, så blir det sett på som en stor ære å gi noe til munkene og nonnene og man mener absolutt at det styrker karmaen. De har også et par andre roller enn å forkynne sin tro. De besøker også private hjem. De kommer for å velsigne et nyfødt barn, et nytt hus, eller et nygift par eller for å besøke en syk eller døende.

Buddhistiske munker er lett gjenkjennelig i sine safran-fargede kapper. En av de mest kjente nålevende munkene er Dalai Lama den 14 som nå er buddhismens spirituelle leder. Buddhistiske nonner er kledd opp omtrent likt, bare at deres kapper er brune.

 

Det å feire jul for en muslim er ikke akseptert (ut fra hva islam selv sier).På den ene siden finnes det i følge islam positive sider ved julefeiring som må støttes. Av de gode sidene i julefeiringen er blant annet at familier samler seg og bruker hyggelig og lang tid sammen. Det utveksles gaver og hyggelige ord på en måte som varmer hjertene. Slike sider er verdt all respekt. Islam støtter og verdsetter slike aktiviteter som styrker det sosiale livet.På den andre siden finnes det enkelte «negative sider», sett fra muslimenes øyne, som ikke kan takles. Julefeiring inneholder som regel ekstra bruk av alkohol og spising av svineribbe. I Islam er det ikke bare å drikke alkohol som er forbudt men også å produsere, selge, servere, eller til og med å sitte ved siden av en som drikker det. Forbudet mot svinekjøtt er imidlertid ikke så strengt. Det er bare det å spise selv eller å selge det som er forbudt. Muslimer kan gjerne sitte ved siden av en som spiser svinekjøtt uten at dette betraktes som synd (haram) i islam.

Det beste er ifølge islam.no å finne en løsning der man unngår alkohol og bare spiser halal-mat. Man skal kun være gjest og ikke aktiv deltaker, og skaffe seg reskpekt for sine holdninger ved å forklare hva man står for og hvorfor, uten å virke støtende.

Muslimer kan også gratulere ikke-muslimer ved å blant annet si «god jul» og «god påske». Unntaket vil oppstå dersom selve gratulasjonsordet betyr noe som strider med islam. Slik problemstilling finnes ikke i de norske gratulasjonsutrykk.