Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar 2009

Simone De Beauvoir forklarer i sin oppsiktsvekkende roman «Det annet kjønn» hvorfor kvinnen har blitt «Den andre» i forhold til mannen. Hun ser på ulike myter om kvinnen og kritiserer disse sterkt. Hun skriver om hvordan kvinner i Frankrike ble oppdratt til å oppfatte seg selv som Den andre. Hun ønsket at kvinner skulle frigjøre seg fra mannen og hun mente at fremtiden lå åpen for kvinners frihet. Hun mente at alle roller i livet kan forandres og at et menneske står fritt til å velge sin egen rolle i livet, uavhengig av hva andre måtte mene. Hun mente også at kvinner møter på mange hindringer når de prøver å ta sin frihet i bruk.  

«I følge Beauvoir er handlingens veier ofte sperret for kvinnen og at dette skyldes oppdragelsen og senere at den biologiske skjebnen har knyttet henne til morsrollen og husarbeidet. Beauvoir mener at kvinnen er offer for en undertrykkelse, og presiserer at denne undertrykkelsen kan være så sterk at kvinnene ikke engang er klar over sin egen frihet, og ser på seg selv som skapninger uten en egen vilje. Kvinnen stenges inne i det Beauvoir kaller gjentagelsen og immanensen, mens mannen er den utadvendte som virkeliggjør seg selv, den transcendente.»

 

Søren Kierkegaard mente at kvinner ikke har de samme rasjonelle egenskapene som menn. «I dette er det inneforstått at kvinner har en hengivenhet til det gode og dermed også menns rasjonalitet. De stoler dermed på menns refleksjon og beslutninger. Det ser ut til at Kierkegaards skille mellom det mannlige og det kvinnelige kan sammenlignes med faderlig klokskap i motsetning til barnlig naivitet.» Han sa at det er en kvinnelig egenskap å være hengiven. En mann kan også være hengiven og det gjør ham ikke til en dårlig mann, men det er ikke hans essensielle vesen å være hengiven. Kierkegaard mente at i forholdet til Gud forsvinner forskjellen mellom mann og kvinne. «I følge Kierkegaard er det slik at kvinnen kun forholder seg til Gud gjennom mannen.»

 

”Gjennom Islams historie har Koranen ofte blitt brukt til å understreke kjønnsroller. Det har vært vanlig å se på mannen som den fremste personen i religionen, som religiøs leder og læremester i motsetning til kvinners plass.” En stor del av den muslimske mannsrollen går ut på å beskytte og forsørge sin familie. Hvis en mann ikke gjør dette, vil han miste sin respekt. For en muslimsk mann vil oppfattelsen av en kvinne i Vesten, som ofte er sin egen forsørger og beskytter, være slik at kvinnen utfordrer hans rolle som mann.

 

I Kristendommen finnes et litt annet syn på kvinner enn det Søren Kierkegaard og muslimene forholder seg til. Jesus viste respekt for kvinner, uansett hvilken status de hadde. Blant annet tok han med en prostituert kvinne som en av hans tilhengere. Likevel er det en del kristne, spesielt i den katolske kirken, som undertrykker kvinnen og ikke lar kvinner bli prester, f.eks. Selv om Jesus så på kvinner som bra mennesker og behandlet dem med respekt, har kvinnen vært underkastet i all tid i Kristendommen. Men mange steder er kvinner og menn likestilte i kristne samfunn i dag. Av den katolske kirken derimot, har kvinner blitt stemplet som ”utspekulerte og manipulerende”.

 

I Hinduismen skal kvinnen adlyde mannen og kvinnen har ansvar for hjemmet. Som vi ser, er den en del likt kvinnesynet i Islam. ”Å inngå et ekteskap er det samme som å bli et komplett menneske, og å oppnå befrielse både for mann og for kvinne. Kjærligheten er det samme som å skape en harmonisk familie med en tro ektemann, en lykkelig mor og et stort antall barn, helst sønner. Nesten alle ekteskap er såkalte arrangerte ekteskap. Foreldrene samarbeider ofte med en prest som har kjennskap til astrologi, for å finne en passende brud eller brudgom innenfor samme kaste og med et horoskop som harmonerer.” Ekteskap er viktig i alle de tre nevnte religionene, men i Islam og Hinduisme er tvangsekteskap/arrangerte ekteskap vanlig. Som den eldste av verdensreligionene man kjenner til, har hindusimen et varierende syn på kvinnen. Før var det kvinnen som hadde høy religiøs utdannelse og som ledet ulike offerhandlinger, mens det senere ble mannen som tok over de religiøse oppgavene utenfor hjemmet. Når det gjelder viktige avgjørelser må kvinnen adlyde mannen, mens det er kvinnen som tar seg av den religiøse oppdragelsen av barna i hjemmet. I de senere år har kvinnen fått styrket sin stilling innenfor hinduismen, og kvinnene har etter hvert fått høye utdannelser nesten på lik linje med menn og de har ledende stillinger i statlig og privat virksomhet. Så på det området er kanskje hindusimen lik kristendommen, mens på andre områder heller hinduismen mot islam.

 

kvinnesyn 

 

Read Full Post »

Et finurlig spørsmål som jeg egentlig aldri har tenkt på, men som jeg ble litt nysgjerrig på da jeg så det i religionsboka.

«Drømmer er en psykisk forestilling og prosess som viser seg som ytre opplevelser og bilder og som oppstår under søvnen eller ved ubevissthet. Kjennetegnet er at den fulle bevissthetskontroll er opphevet.» Videre skriver Wikipedia at det er nesten like virkelig å drømme som det livet er å leve. «Som oftest i en drøm ser du, hører du, smaker, lukter og føler du som normalt.» Det kan derfor være vanskelig å vite om man faktisk drømmer eller er i selve livet og gjør fysisk det som drømmen handler om. Nesten hver gang jeg drømmer føles det veldig virkelig og jeg tror nesten at jeg virkelig gjør det jeg gjør i drømmen, in real life, liksom. Veldig snodig forklaring, men dere skjønner helt sikkert hva jeg mener:) Men selv om drømmene mine som oftest er veldig «virkelige», kjenner jeg ofte at et eller annet ikke stemmer og at dette meget sannsynlig ikke virkelig skjer meg. Når jeg har mareritt, prøver jeg alltid desperat å komme meg ut av drømmen. Så selv om det er skummelt, kjenner jeg oftest at noe ikke stemmer og at jeg helst bare vil våkne. Så egentlig føler jeg at jeg noen ganger drømmer og ikke virkelig «lever», mens andre ganger er drømmene så virkelige at jeg tror de er virkelige. For eksempel når jeg drømmer at jeg flyr. Det føles veldig virkelig!

Jeg kom over en side der det står «Hva er klare drømmer?» Der stod det: «Å drømme klart er å drømme mens du vet at du drømmer. Vanligvis skjer dette når du underveis i en drøm innser at du drømmer, kanskje fordi noe underlig skjer. De fleste mennesker som husker drømmene sine har opplevd dette på et tidspunkt, og våkner ofte opp rett etterpå. Det er imidlertid mulig å forbli i drømmen for lengre perioder og fremdeles være helt klar over at du drømmer.» Jeg tror det er sånn jeg oftest føler det. Selv om jeg vet at jeg drømmer, fortsetter jeg oftest å drømme fordi det som skjer er hyggelig og fint.

Som skrevet tidligere; kjennetegnet på en drøm er at den fulle bevissthetskontroll er opphevet. Men som jeg oppfatter mine drømmer, er jeg oftest ganske bevisst på at jeg drømmer og ofte kan jeg på en måte velge å ikke drømme mer. Det høres helt sikkert merkelig ut, men sånn føles det. Hvordan føler dere det? Hvordan vil dere si at dere vet om dere drømmer eller ikke? Kan man egentlig finne det ut helt sikkert?

Fra VG-debatt: «Hvordan kan vi vite at vi ikke drømmer hele tiden? En drøm skiller seg fra våken tilstand på måten det oppfattes. Men om «våken» er nærmere noen virkelighet – nei, det er en annen sak.»

 

dream-2

Read Full Post »

Vi har vel alle kjent den berømte magefølelsen, der man får en følelse av at noe er bra eller dårlig, at man enten bør gjøre noe eller ikke bør gjøre noe. Men er denne følelsen så bra som mange skal ha det til? Skal vi høre på og følge opp artikler som “Stol på magefølelsen”? Skal vi heller leve et trygt liv basert på fornuftige avgjørelser, uten noen form for følelsesutbrudd?

“Den vestlige filosofiske tradisjon har i overveiende grad betraktet følelser med mistenksomhet. Fornuften er blitt sett på som en sikker kilde til erkjennelse og kunnskap. Følelsene derimot knyttes i stor grad til det subjektive, flyktige og vekslende – ikke til å stole på! Der fornuften er upartisk, tar følelsene parti.” Men hva er galt med å ta parti? Er det spennende å gå gjennom livet uten skikkelige meninger, å bare være i gråsonen mellom ulike meninger?

Ta for eksempel giftermål. Noen steder gifter to personer seg på grunn av fornuft. Dette kalles gjerne tvangsekteskap, og bygges svært sjelden på følelser og kjærlighet. Det er dermed en negativ fornuft og en fornuft som på en måte ikke er til å stole på. Et ekteskap bygget på kjærlighet og som blir inngått etter egne ønsker fra begge parter, handler om følelser og burde absolutt være til å stole på.

Kan vi lære mer om verden ved å bruke følelser istedenfor fornuft? Ja, det vil jeg si. Et veldig kjedelig og veldig kjent eksempel, men ta yrkesvalg: Mange velger et yrke de ser på som trygt og som foreldrene deres ønsker at de skal ha. Yrket er gjerne godt betalt og man er garantert jobb. Men hva med følelsene oppi det hele? Er virkelig denne jobben riktig for deg? Vil du ha glede av å være advokat eller lege, eller styrer fornuften ditt valg for mye? Hvis du hadde kjent mer etter på følelsene du har inni deg, hadde du valgt å bli lege, advokat, (…)? Kanskje dans hadde vært mer deg, om du hadde tenkt deg litt om og ikke tenkt så mye på fornuften i valget?

Jeg sier ikke at man kun skal tenke på følelsene sine. Man må ikke slippe taket på fornuften, selv om man “skeier ut” med litt følelser. Det gjelder vel å finne en slags balanse. Man kjenner kanskje når det er lurest å føle og når det er lurest å tenke mer fornuftig.

Ta deg en softis i dag, men kanskje du skal la være det i morgen? Tilbring kvalitetstid med vennene dine i helgen, men tenk på deg selv og slapp av neste helg. Det gjelder å finne en balanse. Rett og slett:)

Les mer om filosofi: http://www.vg.no/din_verden/

PS: Boka og filmen «Fornuft og følelser» handler om det å finne balansegangen mellom fornuft og følelser for å få oppleve lykken. Kanskje denne balansegangen er nødvendig for å finne ekte lykke?

 
yinyang

Read Full Post »